Etter Hegges kommentar kommer vår merknad.

I Aftenpostens morgenutgave 4. oktober 2001 hadde Per Egil Hegge følgende kommentar:

PROFESSOR JOHAN GALTUNGS FOLKEOPPLYSNING

Utrettelig bidrar professor Johan Galtung til norsk folkeopplysning. To ganger i NRK og en gang i Klassekampen har han formodet at USA kan bruke atomvåpen som svar på terroraksjonene 11. september.

Dette er originale vurderinger - også fordi han har stemplet dem med enerett for Norge. Han gir nemlig ikke uttrykk for de samme vurderinger i intervjuer med tysk fjernsyn, med København-avisen Politiken 22. september, eller med ukemagasinet Der Spiegel datert 19. september. Til Klassekampen og i NRK 12. september, og igjen i Østlandssendingen 25. september fremholdt han at han frykter at USA vil bruke atomvåpen. Da jeg i en debatt hos Knut Olsen betegnet dette som reinhækla toillprat - av og til er trøndersk et tjenlig uttrykksmiddel - svarte han: «Vel, USA ble angrepet av Japan og svarte med atomvåpen.» Dette gjentok han 25. september. Det peneste som kan sies om dette, er at det er en meget kreativ kortversjon av den annen verdenskrigs historie. Og i radioen tilføyde han at Japan på det tidspunkt da atombomben ble brukt, «praktisk talt hadde kapitulert». Jeg er sikker på at professor Galtung selv vet hvor misvisende dette er. For det tilfelle at noen kunne feste lit til slike utsagn, er et forsøk på opprydding kanskje på sin plass. Hvis USA bruker atomvåpen i Afghanistan - hvor det ikke er mye å bombe med noe som helst - kan Washington glemme all alliansebygging, og avskyen ville være kompakt selv blant de mest lojale forbundsfeller. Det ville være noe av det mest etisk forkastelige, for ikke å si avskyelige, en atommakt kunne foreta seg i en slik situasjon. Det ville i tillegg være nytteløst. Men dette tankespinnet ble altså danske og tyske lesere spart for. Da president Truman tok beslutningen om å bruke atomvåpen sommeren 1945, hadde USA på et par måneder mistet 30000 mann i kampene om Okinawa - som kostet 230000 japanere livet. Tilsammen blir det dobbelt så mange som tallet på dødsofre i Hiroshima og Nagasaki. Men så langt fra «praktisk talt å ha kapitulert» gjorde Japans militære ledere seg klar til å forsvare resten av øyriket.

Etter Hiroshima og Nagasaki brøt keiser Hirohito alle konvensjoner og kapitulerte i en radiotale, som ble innledet med 1900-tallets mest overdådige understatement: «Krigen har utviklet seg ikke nødvendigvis til vårt lands fordel.» For ordens skyld: Jeg ser det som uproblematisk at professor Galtung og jeg har ulike synspunkter på det meste, inkludert USA. 25. september uttalte han f.eks. at han elsker USA. Det gjør ikke jeg, selv om det er mye jeg liker ved landet. Jeg synes kjærlighet bør forbeholdes mer private formål.

Det er heller ikke problematisk at han går rundt og frykter - men bare til norsk bruk - at USA nå vil sette inn atomvåpen. Enhver må få ha sin frykt i fred. Men det er problematisk, fordi det er intellektuelt uredelig, å gi en slik fremstilling som han gjør av den annen verdenskrigs historie, og det blir ikke bedre av at han reserverer den for sine landsmenn. Eller er det kanskje slik at Politiken og Der Spiegel har redigert ham litt strammere enn Klassekampen og NRK, ut fra et ønske om å beskytte ham mot seg selv? I så fall tar jeg hatten av for mine utenlandske kolleger.


VÅR MERKNAD

Her skal vi ikke kommentere dette, utover å vise hvordan Hegge begrunner en anklage om bevisst forvrengning vha. bevisst/ubevisst forvrengning.

Hegge skriver: ”Og i radioen tilføyde han at Japan på det tidspunkt da atombomben ble brukt, "praktisk talt hadde kapitulert". Jeg er sikker på at professor Galtung selv vet hvor misvisende dette er. [..] Da president Truman tok beslutningen om å bruke atomvåpen sommeren 1945, hadde USA på et par måneder mistet 30 000 mann i kampene om Okinawa - som kostet 230 000 japanere livet. Tilsammen blir det dobbelt så mange som tallet på dødsofre i Hiroshima og Nagasaki. Men så langt fra "praktisk talt å ha kapitulert" gjorde Japans militære ledere seg klar til å forsvare resten av øyriket. Etter Hiroshima og Nagasaki brøt keiser Hirohito alle konvensjoner og kapitulerte i en radiotale [..].”

Galtung brukte egentlig uttrykket ”i det alt vesentlige kapitulert [da USA brukte atombomben 6/8-45]” i NRK 25/9-01. Hegge er altså ”sikker på at professor Galtung selv vet hvor misvisende dette er”.

For det første: Hegge nevner Okinawa-slaget (fra 1/4 til 21/6 1945) og at ”Japans militære ledere [gjorde] seg klar til å forsvare resten av øyriket”. Men dette forhindrer ikke nødvendigvis at Japan ”i det alt vesentlige [hadde] kapitulert [6/8-45]”. Japanerne hadde en streng kampmoral, og fortsatte å kjempe, og å forberede seg på eventuelle nye kamper, antakelig til kapitulasjonen var et faktum.

For det andre: Ut fra Hegges anklage får en inntrykk av at det en vet, temmelig klart strider mot ”i det alt vesentlige kapitulert”. Men det stemmer ikke:

I 1945 deltok John Kenneth Galbraith i arbeidet med den offentlige utredningen United States Strategic Bombing Survey, som vurderte effekten av de alliertes bombing av Tyskland og Japan. Sitat fra hans selvbiografi ”A Life in Our Times” s. 232:

"Nor were the atomic bombs decisive. It has long been held in justification that they made unnecessary an invasion of the Japanese mainland and thus saved the resulting fighting and thousands, possibly hundreds of thousands, of casualties on both sides. On few matters is the adverse evidence so strong. The bombs fell after the decision had been taken by the Japanese government to surrender. That the war had to be ended was agreed at a meeting of key members of the Supreme War Direction Council with the Emperor on June 20, 1945 [praktisk talt samtidig med Okinawa-slagets avslutning], a full six weeks before the devastation of Hiroshima. The next steps took time. The Japanese government had the usual bureaucratic lags as between decision and action. The means for approaching the Allies had also to be agreed. And there was need to ensure the acquiescence or neutralization of recalcitrant and suicidal officers and military units. At the most the atomic bombs only advanced the decision.

The effect of the bombs on the Japanese surrender was the subject of especially careful study by the Survey. The conclusion was as follows [Summary Report (Pacific War), United States Strategic Bombing Survey, Chairman's Office, July 1, 1946, s. 26 - og "Japan's Struggle to End the War", United States Strategic Bombing Survey, Chairman's Office, July 1, 1946, s. 13]:

"Based on a detailed investigation of all the facts, and supported by the testimony of the surviving Japanese leaders involved, it is the Survey's opinion that certainly prior to 31 December 1945, and in all probability prior to 1 November 1945, Japan would have surrendered even if the atomic bombs had not been dropped, even if Russia had not entered the war, and even if no invasion had been planned or contemplated."

I had no part in writing this conclusion."

Men kjente amerikanerne til japanernes holdning? Fra en kilde: "Japan was seeking Russia's help to end the war in July 1945. The U.S. was aware of this at the time thru intercepted Japanese cables." Ifølge denne kilden forteller [øverstkommanderende for de allierte styrker i Vest-Europa og seinere president] Dwight D. Eisenhower i boka "Mandate for Change" om et møte i juli 1945 (s. 380): "It was my belief that Japan was, at that very moment, seeking some way to surrender with a minimum loss of 'face'." Ifølge samme kilde, fra ”The Pathology of Power” av Norman Cousins (s. 65, 70-71): "When I asked [sjef for de allierte styrker i det sørvestlige Stillehav] General MacArthur about the decision to drop the bomb, I was surprised to learn he had not even been consulted. What, I asked, would his advice have been? He replied that he saw no military justification for the dropping of the bomb. The war might have ended weeks earlier, he said, if the United States had agreed, as it later did anyway, to the retention of the institution of the emperor."

En merknad til, for ordens skyld:

Hegge skriver: “Da president Truman tok beslutningen om å bruke atomvåpen sommeren 1945, hadde USA på et par måneder mistet 30 000 mann i kampene om Okinawa - som kostet 230 000 japanere livet. Tilsammen blir det dobbelt så mange som tallet på dødsofre i Hiroshima og Nagasaki."

Ifølge alle våre kilder var antall drepte amerikanere vel 12 000 (og, ifølge en kilde, antall sårede amerikanere vel 38 000). Mao., at amerikanerne “mistet” 30 000, betyr ikke at 30 000 ble drept. Kanskje ble 30 000 drept eller gjort stridsudyktige.

Om japanerne: Okinawas forsvarsstyrke bestod av anslagsvis
120 000 mann, derav 77 000 japanere (fra andre øyer enn Okinawa). Resten var soldater/hjelpere fra Okinawa. Av de 120 000 overlevde 17 000 (eller kanskje færre enn 10 000). Antall drepte japanere (fra andre øyer enn Okinawa) var mao. mellom 60 000 og 77 000 (pluss noen få tusen falne fra andre styrker). Et (høyt) anslag på antall drepte Okinawa-innbyggere (antakelig totalt, dvs. sivile eller i forsvarsstyrken) er 150 000, ca. en tredel av befolkningen.

Om japanerne (fra andre øyer enn Okinawa) sitt forhold til Okinawas innbyggere: ”Although the Japanese may not have seen the Okinawans as their equals, or even as Japanese, [Okinawa] had been their colonial possession. The Satsuma clan [..] had conquered the island during the seventeenth century and over the centuries had subsequently impoverished the once wealthy kingdom. [... Under slaget ble] the Okinawan civilians [..] thrown out of their hiding places as the Japanese retreated and took those caves for themselves. Very little consideration was offered these noncombatants by their Japanese overlords.”

Hegges referat fra debatten med Galtung har vi ikke sjekket (pga. NRKs pris).